Harald samler landet
Harald Hårfagre blir sett på som den som samlet Norge til et rike, etter mønster fra Europa. Allerede fra han var ungdom hadde Harald seilt i viking og sett hvordan de store landene i Europa hadde kun en hersker – kongen. Dette ønsket han å få til i Norge også, men møtte kraftig motstand. Sakte men sikkert klarte han allikevel å overbevise noen og bekjempe de andre. Til slutt var det bare den harde kjernen igjen og disse ble beseiret under slaget i Hafrsfjord i år 872.
Haralds mor kom fra Sogn, altså på Vestlandet og han fikk nok derfor tidlig makt over dette området. I tillegg hadde han arvet store deler av Øst-Norge fra faren. Danskene hersket over områdene rundt Oslofjorden og likte ikke Haralds plan. Rundt 870 var de allikevel travelt opptatt med å erobre deler av England, og Harald så muligheten til å nå målet sitt uten alt for stor dansk innblanding. Han sloss flere slag og hadde til slutt underlagt seg mesteparten av landet. Fra Haraldskvadet vet vi at han allerede hadde kongsgård på Utstein, før slaget, så det var nok han som valgte Hafrsfjord som det endelige slagstedet.
Collosseum
Hafrsfjord er som et stort collosseum, en arena fra romertiden. To gikk inn og kun en ut. Først gjennom en smal inngang, men lengst inne utvider fjorden seg til et stort basseng, hvor det er rikelig med plass. Her kunne to store flåter møtes til kamp. Harald la seg til rette innerst i fjorden som førstemann. Vi må regne med at straks vetevaktene så fiendeflåten nærme seg så har de tent vetene. Dermed visste Harald at fienden var på vei. Han kommanderte derfor at alle skipene skulle legges side ved side, på en lang rekke, med baugene vendt vestover. Trolig har man ankret den lange rekken med skip opp, slik at den ikke drev av i vinden. Nå var det bare å vente på fienden.
Kamp
Hafrsfjord er på det smaleste der hvor Hafrsfjordbroen i dag krysser fjorden. Der kunne Harald ha plassert bueskyttere, men det gjorde han ikke. Han ville slippe hele fiendeflåten inn, slik at han kunne bekjempe dem en gang for alle. Det tok flere timer for alle skipene å seile inn fjorden og manøvrere seg på plass. Når de har passert Madlatua har de sett den lange rekken med skip som lå og ventet på dem. Det må ha vært et mektig og sikkert skremmende syn. Men, de var klar for kamp og har nok straks manøvrert skipene sine inn på en lang rekke, med baugene og drakehodene vendt mot fienden. Etterhvert var begge sidene klar og de to store rekkene av vikingskip roes sakte men sikkert nærmere og nærmere hverandre. Til slutt var man så nær at man kunne begynne å skyte piler mot fienden. Vikingene var gode bueskyttere, så pilene har nok fløyet i svermer fra den ene siden til den andre – frem og tilbake. Om bord på skipene har man beskyttet seg med skjoldene.
Enda nærmere kunne man begynne å kaste de tyngre spydene av gårde, sammen med kasteøkser og stein. Til slutt var skipene så nær at man kunne kaste entrekroker og dra båtene mot hverandre. Dermed kunne man og begynne å bruke øks og sverd. Det var nå det virkelige slaget begynte. Som en stor flytende plattform har de to rekkene av skip fungert som en diger slagmark, der kampene har bølget frem og tilbake.
Det ble et blodig og brutalt slag med mange døde og sårede på hver side. Etter at Harald og hans folk klarte å ta livet av de fleste stormennene på fiendens side, minsket lysten til å kjempe. Til slutt stod Harald igjen som vinner.
Noen av de overlevende, med kong Kjotve den rike fra Agder i spissen, hadde flyktet inn på land. De forskanset seg trolig i den gamle bygdeborgen på Ytraberget på Sørnes. Etter en tid måtte også de gi opp og flyktet sørover til Agder over Jæren.
Støtt meg, eller forlat landet
Dermed var et av de største slagene i Norge i vikingtiden over og Harald stod igjen som seierherre. Alle de døde ble brakt på land og begravd. Sannsynligvis skjedde dette på Sola et sted, der er det best å gå i land og ikke minst, best egnet til å begrave så mange folk. Kanskje Harald allerede hadde etablert en eller flere leire et sted på Sola, hvor han hadde telt og ekstra forsyninger klar.
Etter slaget i Hafrsfjord forlangte Harald at alle småhøvdingene i landet skulle ta han som konge. De som ikke aksepterte det måtte forlate landet. En stund før slaget i Hafrsfjord hadde man oppdaget en øy langt i vest – Island. Det var derfor hit de fleste landflyktige nordmennene nå dro. 2-300 år senere var det også her de fleste historiene om Norge i vikingtiden ble skrevet ned og dermed tatt vare på for ettertiden.
Hafrsfjordkaupangen 